Logg inn 
  • Søk:



  • NAF / Artikler / Fisk / Andre / Om goby



    Right menu

    Akvaristiske Aktiviteter


    Om goby

    Utvilsomt har noen fisk sin egen karakter, mens andre har det ikke. Og like utvilsomt er det at kutlinger (gobier) en fisketype som har dette. Disse fasinerende bunnfiskene utviser hele spekteret av merkelige og spennende atferd, og det er derfor synd de ikke er mer utbredt i hobbyen – for det er mange å velge blant. Underordenen Gobioidei har over 2100 arter, fordelt på åtte familier.

    De aller fleste hører til to familier; Gobiidae – de ekte kutlingene, med 1900 arter, og familien Eleotridae (”sleepers” på engelsk), med om lag 150 arter. Kutlinger har flere felles kjennetegn. En sugeskive dannet av bukfinnene er kanskje mest typisk (selv om den mangler hos Eleotridae), to ryggfinner og en ganske liten kropps-størrelse. Mange kutlinger blir faktisk ikke så store, gjerne 5-10 cm, og verdens minste fisk tilhører nettopp kutlinger.

     

    Joda, de aller fleste er riktignok en mengde marine arter, men det finnes også mange som lever i brakkvann og også i rent ferskvann, hvor de har utviklet seg til å leve i spesielle områder. Slamkryperen er kanskje det best kjente eksempelet på en sær tilpassning, der fiskene delvis lever over vann på mangrove- og slamområder for å få tak i insekter som de lever av (Se omtale av denne fisken i NAB 4/2004). Men de mange ulike levevis og tilpassninger gjør at en generalisering av artenes behov blir vanskelig å gi. Det gjelder også for de relativt få artene som er tilgjengelig for akvarium. Her skal derfor bare noen arter nevnes, for å vise ulikheter og diversitet for kutlingene. Bøker, tidsskrifer og ikke minst internett kan supplere og gi mer detaljert informasjon.

     

    Stigmatogobius sadanundio (Hamilton 1822) er en attraktiv, sortflekket kutling, med opphav fra Asia; India, Thailand, Malaysia og Indonesia. Her finnes den i brakk- til ferskt vann. En liten salttilsetning i vannet vil de derfor ha godt av. Holdes de i rent ferskvann, bør i alle fall vannet være hardt og alkalint, dvs. med høy pH. Fiskene er territoriale, men kan godt gå sammen med andre så frem det er nok skjulesteder i akvariet. Stein og planter som de kan bruke for å danne revirplasser, bryter opp bunnen så det ikke trenger å være så stort akvarium som hvis hele bunnen var en åpen flate. Selv om andre fisk blir ikke plaget, bør en nok ikke ha for mange andre bunnfisk. Foringen er ingen problem heller, da fiskene er altetere som tar frossen- og levendefor av alle typer - gjerne også litt alger. Normal akvarietemperatur på 21-26 grader passer fint, men helst mot den varmere delen hvis oppdrett planlegges. Det er derimot vanskelig. Fisken er til nå ikke oppdrettet i akvarier, men legger egg uten at oppfôring av yngel er lykkes. Hannen kjennes på sin lengre gattfinne og forlengede finnestråler på første ryggfinne, mens hunnene er noe mer gulfarget – alle fall på voksne dyr. Hvis en lykkes med å få fiskene i lek, kan de legge flere hundre egg, gjerne i hulrom og grotter, hvor foreldrene passer på dem. Fiskene blir ikke store, og under ti centimeter.

     

    Humlefiskene omfatter flere arter. Systematikken har vært litt frem og tilbake, men alle artene hører nå fortsatt hjemme i slekten Brachygobius. Humlefiskene kjennes lett på sin lille og tette kropp, merket med gule og sorte striper. Her finnes artene H. donae, H. xanthozonus (som neppe er blitt importert) og H. nunus – alle fra Asia.Alle er små fisk, på bare noen få centimeters lengde, og de har alle helt temmelig like krav på pleie, men lever gjerne i brakkvann, selv om også noen går i ferskvann. Dette bør derfor etterstrebes i akvariet, med litt salt i vannet. En gruppe med fiskene er bedre enn få enslige fisk, og litt stein og røtter danner fine gjemmesteder som de setter pris på. Kort sagt – dette bør være et spesialakvarium, ikke minst da fiskene er små og trenger føde deretter. Andre fisk de kan gå sammen med, bør også klare seg i brakkvann og helst leve i de øvre vannlagene, som mindre molly-typer, halvnebben Dermogeny pusillus eller glasssfisk. Igjen er variert føde viktig, med frossen- og levendefor. Humlefiskene er dessverre mindre interessert i tørrfor. Litt høyere temperatur, over 25oC, er viktig for trivselen.

     

    Det er mulig å få arten i lek ved å senke vanntemperaturen – et velkjent knep som kan gjøres ved å tilsette kaldere vann. Ferskere vann og grunnere vanndyp er også viktige funksjoner for å få opp fiskenes gyteinteresse. Det skiller seg da ut et par, og den territoriale adferden blir mer påtagelig. Er man heldig, vil hunnen finne en grotte hvor eggene legges, opp til noen hundre stykker. Hannen finner grotte og lokker hunnen til seg, men etter leken vil hannen passe på og jager bort hunnen. Etter fire dager ved 26-28 graders temperatur klekkes eggene, og de meget små larvene trenger smått for i begynnelsen. Etter en tid kan imidlertid ferske artemia og mikromark spises.

     

    Gobioides broussonenti er en merkelig fisk, kjent med det engelske navnet ”Dragon Eel” eller ”Violet Goby”, og ville i alle fall ikke gå av med serieren i en skjønnhetskonkuranse. En lang, tynn og åleliknende kropp med store kuleøyne på et stort hode med stor munn viser alle tegn på en rovfisk. Dessverre kan denne gobien bli stor, opp i halvmeteren. Som mange andre gobier skal den ha brakkvann, og stammer fra de vest-Atlantiske områder; Carolina, Mexico-gulfen og utfor Brasil. På menyen står først og fremst små ryggradsløse dyr fremfor fisk. En utforing med frosne mygg, reker og levende mark er passe. Men ellers går det meste ned uten problem. Selv om fiskene kan vise territorial adferd, skjer det ingen skader. Noen forskjell i utseende mellom hann og hunn er ikke synlig, og det kjennes dessverre ingen oppdrett i akvarier.

     

    Indianergobyen (Taterendina ocellicauda) er en liten, vakkert farget medlem av ”sleepergoby” familien, og som kommer fra ferskvann i Papua New Guinea. Den kan finnes ganske regelmessig i butikkene, blir 7 cm lang, og er en fredelig fisk som kan holdes sammen med tilsvarende rolige fisk i selskapsakvarium. Et beplantet akvarium passer best, og som ekte ferskvannsgoby er vannets egenskaper mindre viktig, og en temperatur på 22-27 oC passer godt. Foring med flak og smått granulat tas gjerne og uten problem, men bør suppleres med frossen- og levendefor. Begge kjønn har flotte farger, men hannen er noe tykkere og med større hode og noe utdratte spisser på rygg- og gattfinne. Arten er ikke så vanskelig å avle så frem de blir godt foret, og har tilgang til mange skjulesteder. Helst legger de eggene i små rør med et par cm diameter. Hannen passer eggene etter leken, og man bør da sørge for at hunnen har mulighet til å komme seg i skjul, eller fjernes helt hvis akvariet er lite. Etter en drøy uke klekker eggene, og yngelen kan fores med nyklekte artemia.

     

    Mogurnda mogurnda kan dukke opp i butikkene noen ganger. Fisken stammer fra Australia og New Guinea, og blir middels stor så den bør ikke overlates sammen med mindre fisk som betraktes som byttedyr. Også dette er en ferskvannsfisk, men som trives best I alkalisk og hardt vann. De er ellers hardføre fisk, men krever en godt med mat. Alle typer føde tas, men det bør være en overvekt av animalsk diett. Hunnen legger over hundre egg på en glatt flate, som akvarieglasset, og disse passes av hannen, som for de fleste goby-arter. Etter 5-7 dager klekker eggene, og hannen bør fjernes.

     

    Hypseleotris compressa (Krefft 1864) - ”Empire Gudgeon”, stammer fra Australia og New Guinea, og oppnår ca ti centimeters langde. Føden er animalsk, med insekter og –larver og små krepsdyr.

     

    Dormitator maculatus (Bloch 1792) - “Fat Sleeper”, kommer fra Carolina til sørøst Brasil, hvor den lever i sumper og brakkvannsdammer. Da den blir over halvmeteren lang, og er en rovfisk, sier det seg selv at dette er en fisk for viderekommende. Likevel kan den ikke sjelden påtreffes i butikken.

     

    Ørkengobien - Chlamydogobius eremius (”Desert Goby”) kan finnes enkelte ganger i butikkene, da det kan bli en flott gulfarget fisk, hvor hannen har en blåsort ryggfinne. Opprinnelig kommer den fra ferskvannsvassdrag i Australia, og har en stor toleranse for ulike vannforhold. I naturen finnes den i meget hardt vann. Størrelsen er om lag 6 cm. Normalt er fargen brungrå til olivengrønn, men hannen får en flott gulfarge i gytetiden. Gytingen foregår i små grotter, og hannen passer etterpå eggene, som kan være svært tallrike.

     

    Oxyeleotris marmorata(Bleeker 1852) “Marbled Goby” på engelsk er den siste representant for “the sleepers” som skal omtales her. Også dette er en stor fisk og matfisk i Asia, som definitivt ikke egner seg for selskapsakvariet: Fisken blir halvmeteren lang og bør derfor være sammen med tilsvarende store fisker. Dette er en ferskvannsfisk fra sakte strømmende vann i sørøst Asia. Noe hardt og svakt alkalisk vann er best, med en temperatur på 22?27oC – og skjulestder I form av grotter og trerøtter. Svak belysning eller skygge fra flyteplanter bør også finnes. De fleste fødetyper spises, men animals for foretrekkes; muslinger, reker, fisk og andre større for-emner er passe.Men siden de fordøyer store mengder animals føde, bør filter ha kapasitet deretter. Hannen kan kjennes på høyere andre ryggfinne og lenger gattfinne.Avl i akvarium kjennes ikke.

    Jan Stenløkk - Jæren Akvarieklubb