Logg inn 
  • Søk:



  • NAF / Artikler / Diverse / Fangst med forviklinger




    Fangst med forviklinger

    Willy og undertegnede hadde en solrik søndag bestemt oss for å ta en tur på Jæren for å fange cyclops og dafnier. Vi hadde blitt fortalt hvor vi kunne finne store mengder med fortreffelig fôr. Det skulle imidlertid vise seg at det var en ting vi ikke hadde blitt fortalt. Lite ante vi om hva som ville møte oss, eller rettere sagt, komme mot oss.

    Med hov, spann og godt humør kom vi fram til Klepp og kunne skue ut over jordet hvor dammen angivelig skulle ligge. Den eneste hindringen vi kunne oppdage var et piggtrådgjerde. Uten alt for mange risp forserte vi denne hindringen og strente med ivrige steg mot dammen som kunne skimtes i det fjerne. I graset skuet mitt øye noe kumøkk, men jeg beroliget meg med at dette sikkert bare var noen fredelige kuer som ikke gjorde en katt fortred. Jeg speidet litt engstelig omkring meg men kunne ikke se et eneste fe - eller hva det nå kalles.

    Vel framme ved dammen begynte vi ivrig å sveipe hovene fram og tilbake, og hadde ikke blikk for annet enn dette. Med noen få sveip hadde vi nesten en håndfull med cyclops og dafnier.

    Plutselig skuet jeg i øyekroken at det var noen, eller rettere sagt veldig mange brune vesener som samlet seg rundt oss. Med verdighet prøvde jeg å få et overblikk over tingenes tilstand. Det mitt øye skuet var en, to, tre, fire, fem,…, 30-talls kreatur av skummelt utseende. Var det stuter eller var det bare ”snille” kviger? Det var nå viktig å få et overblikk over de anatomiske forholdene. Jeg konkluderte til slutt med at det bare var en stut, men problemet var at jeg sto på en sten litt ut i dammen og stuten rett bak meg. Jeg prøvde å berolige meg med at ikke alle stuter var beregnet på tyrefekter- arenaene.

    Willy, som sto på den andre siden av dammen, og i trygg avstand fra dette beistet, flirte over hele ansiktet over min nervøse tripping på den lille stenen. Han forsøkte å overbevise meg om at stuter ikke er farlige - at han hadde erfaring med dem. Det var bare å jage dem vekk, påstod han.

    Jeg var ikke et sekund inne på denne tanken, så jeg stod der jeg stod, med ca to meter våt masse mellom meg og dette dyret. Jeg klarte ikke helt å konsentrere meg om fangsten, for jeg skuet stadig vekk over skulderen for å se hva stuten kunne finne på av uforutsette ting. Hva i huleste gjorde den nå? Begynte den ikke å snøfte og grave i bakken med høyre foten? Et skrekkbilde flimret forbi mitt indre øye. Jeg så meg selv bli tråkket falt av denne flere-hundre-kilos-saken. Ikke hadde jeg særlig mange fluktmuligheter heller. Eneste muligheten var et gjørmete tjern som ikke fristet noe særlig. Og der stod Willy og lo så han holdt på å dette i vannet. Han hadde ikke oppdaget i hvilken prekær, og etter mitt skjønn, livsfarlig situasjon jeg var i.

    Stuten danset nå den rene Hallingdansen. Den hoppet opp og ned - dersom det er mulig for en stut å gjøre dette da. Plutselig veltet den over på siden. Den hadde snublet i en kant og lå nå og sprellet med beina i et forsøk på å komme seg opp igjen.

    Willy hadde endelig tatt ”fornuften fatt” og kom nå til unnsetning med hoven som fremste kampvåpen. Han så ut som en ridder som kom farende på sin hest med lansen i angreps-posisjon. Stuten fikk nå plutselig noe annet å tenke på. Den tok beina fatt og sprang, med Willy hakk i hæl. Endelig hadde jeg ryggen fri for dette utyske og kunne stige inn på tørt land. Willy kom nå tilbake med et stort flir om munnen og hadde visst hatt det riktig så moro. Der ser du, sa han, det er bare å springe etter dem!

    Oksen hadde nå roet seg etter denne sjokkopplevelsen. I hvertfall holdt den seg på ærbødig avstand. Jeg hadde nå veldig lyst til å trekke meg tilbake. Jeg klarte å overbevise Willy om at det ikke var bra å ha altfor mye dyr i bøttene, så det var nok best at vi avsluttet fangsten. Heldigvis var han enig i dette, så vi begynte å gå tilbake til bilen.

    På vegen bort til bilen hadde vi tett følge av hele flokken av kviger pluss en stut. De var meget interessert i hva vi hadde i bøttene. Jeg var svært glad da jeg kunne stige over piggtrådgjerdet og i trygghet………

    TØRRFÔR ER KANSKJE BEST LIKEVEL?

    Tom Narheim

    Jæren Akvarieklubb

    (Denne artikkelen har tidligere vært utgitt i Jæren Akvarieklubbs "Botia- bladet" nr. 2/1993)